Tidlig om morgenen 3. juni 1949 sto general Harold Alexander ved kaia i Dunkerque da han løftet en megafon og ropte: «Er det noen der? Er det noen der?» Det kom ikke noe svar. Han hadde ledet evakueringen og var den siste som forlot Dunkerque. Dagen etter sto Churchill ved sentralen og holdt sin «Vi skal kjempe mot dem på stranden»-tale. Tradisjonen forteller oss at de dramatiske hendelsene under evakueringen av Dunkerque, der 300 000 førsteklasses soldater rømte fra nazistene, var en seier vunnet i nederlagets kjever. I stedet for å fortelle historien om de som rømte, avslører Peter Smith en historie om de som ble ofret i baktroppen. For oss var ikke slaget om Frankrike juni 1940. Det var fortsatt 41 000 britiske soldater som kjempet mot tyskerne sammen med sine franske allierte. Peter satte i gang et kraftig motangrep ved Abbeville og gjennomførte deretter et tøft forsvar mellom Somme-fronten og Seinen, og kjempet en svært usikker kamp for ren overlevelse i en enda mer usikker fremtid. Peter Smith forteller sin egen historie og fanger dramaet i disse militære operasjonene og den påfølgende erobringen av Rommels 7. panserdivisjon (den beryktede «spøkelsesdivisjonen») som beveget seg med hemmelig snik mot sine mål. Ingenting forbereder en mann på krig, og det kan være liten tvil om at Peter ikke var forberedt, enda mindre på et liv som krigsfange.